Ein sehr Scheisse Tag

Som jeg var inne på i det første innlegget mitt har jeg et inntrykk av at folk som blogger stort sett gjør det for å få ut litt aggresjon. I og med at jeg prøver å passe inn i mengden av bloggere verden over, kan jeg selvfølgelig ikke være noe dårligere/bedre(?). Jeg har derfor bestemt meg for å dele dagens opplevelser med omverdenen. Egentlig var ikke dagen så verst før åtte i kveld, og det fikk ikke akkurat verden til å rase sammen det som hendte da heller. Men ut i fra et helhetsinntrykk og det faktum at jeg trenger noe å krydre bloggen min med, legger jeg rett og slett godvilja til og smører litt ekstra på. Dette har vært den verste dagen i mitt liv!! I hvertfall den verste denne måneden. Bortsett fra dagen jeg hadde eksamen da. Og egentlig dagen før det også. Men denne dagen har også vært rimelig lumpen.

For å ta det hele fra starten var det sick varmt i går, noe som førte til at det var sick vanskelig å sove natt til i dag og som igjen førte til at jeg var sick trøtt da jeg våknet i dag. Ikke en bra start på en sick lang praksisdag på Frauenklinik. Es fing um 07:45 Uhr an og sju stående, grusomme, sick lange timer på operasjonssalen senere uten mat og drikke var det endelig over. Gikk til slutt ut av tellinga på hvor mange ganger det knakk i knærne og kirurgene var nær på å få en sovende Lars Jørgen å tenke på i tillegg til brystreseksjonene og laparaskopiene deres.

Etter en typisk tysk fiskemiddag (dvs. lite fisk med masse saus og veldig dyrt) satt Ingeborg og jeg oss ned for fjerde dag, om ikke på rad så i hvertfall alt i alt, for å finne et hotellrom i Paris. Da vi omsider skulle bestille bestemte det møkkahotellet seg selvfølgelig for å sette opp prisen i samme øyeblikk som vi klikket reserver. Brått 1200 spenn dyrere, men vi er seks stykker så det er da ikke så grusomt. Hotell i Paris er jo uansett et sant helvete.

Som kronen på verket, rosinen i pølsa eller som makaronien i ertestuinga (føler jeg har hørt det et sted) begynte det selvfølgelig å øsregne da vi skulle vende nese mot stammtisch på Brass Monkey. I og med at bussen hadde gått seks minutter tidligere og trikken fire minutter tidligere og det var hhv. 24 og 26 minutter til de gikk på nytt, ble det en særdeles våt sykkeltur. Kunne faktisk vri opp jakka mi da jeg kom fram og fylle opp en ganske anseelig shot med "oppvridningsvannet", hvis det er et ord. Hadde jeg hatt en liten luring (dvs. vodka e.l.) oppi der tror jeg faktisk ikke du hadde merket det. Så mye vann var det!

Og som om ikke det var nok skal jeg også i morgen være på Frauenklinik kvart på åtte. Nydelig!

Dagens tommel-opp går rett og slett til meg selv som akkurat har kommet opp med den fantastiske idéen om å være syk i morgen så jeg slipper å møte kvart på åtte. Sove sove, nydelig!
Kanskje skal jeg tylle nedpå noen brune så jeg føler meg litt dårlig også

Der var jaggu penguins klare for Stanley cup finale også. Dagen avsluttet jo i hvertfall bra! men det er jo egentlig i morgen nå da.

Dagens sitat. En eller annen NHL kommentator om ganske gamle Bill Guerin:
"Back when his beard was all pepper and not salt and pepper".
Jeg synes den var litt gøyal i hvertfall, og som vi tidligere har konkludert med er jo det alt som betyr noe.

Egentlig ikke et innlegg

Feel like blogging. Uret viser 03:55. Undervisning 8:00 og eksamen på fredag, burde kanskje sove. Men Penguins har faktisk snudd alt og med 6-2 i kamp 7 er vi endelig kvitt Capitals og kanskje viktigst: Alex "I don't wanna talk about...." Ovechkin. For å sitere meg selv i forrige innlegg er det vel bare jeg som bryr meg (egentlig ikke noe sitat), men det er min blogg og jeg kan gjøre hva jeg vil. Ganske deilig egentlig. Er antagelig ikke mange andre enn meg selv som leser dette uansett. Conference finale! Bruins eller Hurricanes. Gartulerer. Tusen takk. God natt!

Påske og Praksis

Uff uff uff, dette lover ikke godt for en allerede skakkjørt bloggrytme. Denne bloggen har nemlig fra dag en levd på sene netter med Pittsburgh Penguins (som kanskje ikke har vært så godt skjult). Etter at Dan Bylsma tok over Pens på 10. plass eller noe sånt en eller annen gang i januar/februar har det sett svært lyst ut. 20 seiere på 25 kamper eller noe i den duren gjorde at pingvinene endte opp på 4. plass, og dermed hjemme-fordel i første runde mot Philadelphia Flyers. Det var selvfølgelig lett som en stek, som de kule sier. Nå er det Washington Capitals med Alex "stygge-pannelugg-hoppetakle-duste" Ovechkin. Det startet med to tap i Washington, etterfulgt av to seiere i Pittsburgh. i øyeblikket leder Caps 2-1 i kamp 5. At Sergei Gonchar er ute på ubestemt tid etter en kne-mot-kne med nevnte Ovechkin gjør at dette antagelig blir i tøffeste laget. Det ser ikke bra ut. Men dette er det antagelig bare jeg som synes er spennende så jeg skal gå over til noe annet.

Vi skal tilbake til starten av april, nærmere bestemt den 3. Dette var kvelden da bloggen ble stablet på beina (antagelig akkompagnert (veldig usikker på rettskrivninga der. Er for så vidt alltid det. Er ingen kløpper i norsk) av en Pittsburghkamp (husker ikke helt)). Ingeborg hadde samme dag dratt hjem til Norge og jeg var igjen mutters alene. (Jøss, Fedotenko 2-2. lys i tunnelen). Vi kan egentlig hoppe glatt over de fire dagene jeg var alene her i og med at det ikke er en drit å skrive om. Bortsett fra at været begynte å ta seg opp veldig og vi (jeg) fikk de første dagene hvor termometeret bikket 20 grader. Kort sagt: Sove lenge, spise frokost til South Park, lese litt gynekologi, dra til byen og drikke Frappucino på Starbucks, hjem og spise middag til South Park og fiffe opp bloggen litt. Fire dager senere kom Ingeborg tilbake og vi var klare for praksis.

Praksis. Hva skal man si? Langweilig er vel det mest beskrivende tyske ordet. Jeg hadde praksis i pediatri. (Jøssenavn. 3-2 Cooke. Må tydeligvis fortsette å blogge mens de spiller og ikke i pausene.) To leger fast ansatt på en avdeling for å følge etter overlegen på visitten og skrive brev til pasienter og allmennleger. Ikke rart Norge har så fantastisk helsevesen når det er dette vi sammenlignes med. Kan jo også nevne at Ingeborg nesten fikk kjeft fordi ikke nok studenter møtte opp for å hospitere på operasjoner på gynekologisk avdeling (der hun hadde praksis). Uten studentene hadde de nemlig ikke nok folk til å assistere på operasjoner. Det er med andre ord ikke bare Norge som "mangler" penger.
Vel, dagen min var omtrent som dette:

• 08:00 - møte på H5 cardiologisk avdeling og samtale mellom leger og sykepleier på tysk. Tror de snakket om hvordan natten hadde vært
• 08:15-09:00 - Morgenmøte med mye snakking på tysk. Tror de diskuterte hvilke barn som lå inne, hvem som skulle komme, hvem som skulle hjem og hvem som skulle opereres
• 09:00-10:00 - Frokost og vente på at overlegen skulle komme for visitt
• 10:00-10:15 - Vistitt: jeg og to sykepleiere fulgte etter de to "avdelingslegene" som igjen fulgte etter overlegen. Diskusjon på tysk. Tror de diskuterte hva man skulle gjøre videre. "Avdelingslegene" sa masse, overlegen bestemte. (har i ettertid lært at overlegene får betalt for antall visitter de leder. Derav fenomenet "15 min. pr. avdeling")
• 10:15-12:30 - Avdelingslegene skriver brev så jeg forsøker å få tiden til å gå med lommeordboka mi. Det var også en "Praksisår-student"(sisteårsstudent) som hadde i oppgave å undersøke nye pasienter som kom inn og pasienter som skulle hjem, som jeg fikk være med litt. Spennende (les med ironisk tone). (3-3 Ovechkin, svarte! Er det andre spillere på det laget?). Enkelte dager fikk jeg også være med på andre ting: Ultralyd, Hjerteskilleveggfiksing o.l. Spennende (les med litt mindre ironisk tone)
• 12:30-13:30 - lunsj. Høre på at leger snakker tysk. Tipper de diskuterte skriftstørrelse og skrifttype man bruker på brevene eller noe sånt.
• Resten av dagen: Se på litt brevskrivning, lese litt i lommeordboka og spørre om jeg kan gå litt tidligere enn 16:00.

På slutten av dagen var jeg sliten av kjedsomhet, mens Ingeborg av sliten av slavearbeid på operasjonssalen. Tror det var mye holding av spekler og slikt. Men hun fikk da være med på noen keisersnitt.

Etter to lærerike uker startet undervisning, og på fredag er det eksamen. Det blit gøy.

Jadda!! Geno 4-3 i O.T. Har forresten en enda bedre nyhet (for meg i hvertfall). Jeg får nemlig besøk. Siri og Mads kommer en tur i slutten av Juni. Veldig bra tiltak! Noe å ta etter. Vil i den anledning innføre en ny spalte i bloggen min. Tommel-opp prisen går til en/de/det som har utmerket seg i positiv retning siden siste innlegg. (Evt. tommel-ned hvis det skulle være tilfelle.) Dagens tommel opp går til Siri og Mads. Gratulerer!! Prisen (ja det er nemlig det også i denne spalten) er denne gangen en Schococolada på Café Villa. Bare å glede seg!

Hoffenheim tok forresten sin første seier siden vi kom til Tyskland i dag. 2-0 mot Köln. Bare 12 poeng opp til Wolfsburg og Bayern München. 3 kamper igjen så det burde gå bra(?)

Lite bilder i dag, men det foreligger ganske konkrete planer om komme sterkt tilbake med et bildeeldorado av de sjeldne for å vise de stedene vi stort sett tilbringer dagene våre.

17.3-3.4: Maulbronn, Würzburg, Frankfurt, Dresden, Praha og tilbake

Lenge siden sist. Har nesten glemt hvordan dette gjøres. Jeg var irritert forrige gang, nå er jeg bare sur. Grunnen er Alex Ovechkin og hele Vålerenga. Lar sporten ligge for denne gangen med det. Ingen grunn til å helle salt i eget sår. Det var faktisk en lettelse å si det. Kanskje jeg skal prøve å innse at sport ikke er alt litt oftere. Spesielt Hockey som spilles på andre siden av jorda.

Tenkte å fortsette oppsummeringa og kanskje etterhvert komme fram til datoen da bloggen ble unnfanget. Det er jo en mnd siden så det er på tide. (En liten krampetrekning for sportsfanatismen akkurat nå som Crosby reduserte til 3-4 med 30,2 sekunder igjen. Men... Det varte i ganske nøyaktig 30,2 sekunder. Nå ble jeg sur igjen, mer lei meg egentlig.) Prøver på nytt: Lar sporten ligge for denne gang og flytter fokus over på dag 22 FB. Sånn, det var deilig.

Ga meg forrige gang i god tro om at jeg hadde fått med meg alt, men jeg har visst helt glemt Erasmus tur til Maulbronn og Deutsche Weinstrasse i Rheinland-Phalz(ikke langt unna moseldalen hvis det sier deg noe), det store vin-bundeslandet i Tyskland kjent for Riesling. For å gjøre det kort var dette en tur til Maulbronn (gammelt kloster/landsby der en eller annen tysk forfatter bodde(?) en stund) (veldig fint!) etterfulgt av tur langs Deutsche Weinstrasse innom en eller annen gammel borg på toppen av et fjell der bl.a. Richard Løvehjerte satt i kasjotten en stund, og St.Martin, en liten by der det hele avsluttet med vinsmaking. Verten hadde en god gammeldags "En til deg, en til meg" taktikk, og i og med at vi var ca. 30 stk. ble han ganske god og full (kan godt stryke god).

Ganske illustrerende bilde fra en av de vanvittig spennede, uendelig lange turene rundt i Wurzburg. Ivrig guide, Marianne og Øystein ser på bilder, Magnus gjesper, Joachim har antagelig hatt det mer spennende før, jeg prøver febrilsk å finne noe å bedrive tiden min med, dvs. ta bilder og han ene tyskern som er ansvarlig for turen prøver å følge interessert med. Ingeborg er antagelig i drømmeland eller noe sånt.

Dette var starten på en uke++ med mye reising som startet med dagstur til Frankfurt Fredag 20.mars. Fødebyen til Goethe som også kalles Mainhatten, da den har noen "skyskrapere" og ligger langs elva Main. Helgen ble tilbragt i Wurzburg på nok en arrangert tur (AEGEE eller noe sånt) som stort sett gikk ut på å fryse i hjel på de evinnelige lange utendørs spasserturene, der hovedmålet var å ikke bli truffet av spyttet til guiden. Fikk med andre ord mye info om historien til byen. Det eneste som fortsatt sitter igjen er at denne byen også ble bombet under 2. verdenskrig (varte i 20 minutter 16. mars 1945 og ødela 80% av byen). De hadde nemlig klart å få med seg noen småbyer i nærheten til å være med i sin by rett før krigen, og rundet derfor akkurat 100 000 innbyggere. Heldig valg i og med at alle byer med mer enn 100 000 innbyggere ble bombet.

Mandag 23. var det ny tur på programmet, i egen regi denne gangen. Turen gikk til Dresden etterfulgt av Praha. Dresden ligger i gamle øst-tyskland ikke langt fra grensene mot Polen og Tsjekkia. Byen er litt mindre enn Oslo (underkant av 500 000 innbyggere) og er kanskje en av de byen som er mest kjent for å ha blitt bombet sønder og sammen i slutten av 2. verdenskrig (nærmere bestemt natten mellom 13. og 14. februar 1945). Et tall man tydeligvis er glad i å bruke om bombingene er 80%. Også her ble nemlig 80% av byen ødelagt etter bombingen. Nå er de i gang med et massiv gjenoppbyggingsprosjekt som startet i årene etter gjenforeningen av Tyskland og er planlagt å være ferdig i 2015. Før-etter bilder er ikke overraskende det store souvenirsalgsobjektet her. Alt i alt er dette en veldig fin by og kanskje høydepunktet på vår Tysklandstur så langt. Det at hotellet vårt ikke hadde flere rom igjen av den typen vi hadde booket, og at vi derfor ble tvunget til å tilbringe våre tre netter i en suite, var heller ikke noe stort minus. Men kunne vært bedre vær.

Operaen i Dresden. Bildet over er Frauenkirche som har blitt bygd opp igjen fra grunnen etter at den ble bombet. Stod ferdig i 2005

Etter tre dager gikk turen videre til praha. Her er det tydeligvis alltid turister. At vi nesten måtte gå i kø over Karlsbroa en Torsdag i slutten av mars hadde jeg ikke trodd. Men også dette er en veldig fin by, med masse brostein. Noe jeg i utgangspunktet synes er koselig, men som ikke er en fordel når man har drit vondt i fotsåla etter å ha gått altfor mye i altfor dårlige sko i en uke i strekk. Ellers kan jeg informere om at ølen fortsatt er latterlig billig selv om vi faktisk måtte ut med 10 kroner for halvlitern på en pub midt i sentrum. Morsomere da jeg var på matbutikken og kjøpte fire halvlitere for 15 kroner hvorav 6 kroner(!) var pant. Tsjekkerne burde gjøre opprør mot panten! Siste dagen i Praha var det faktisk halvmaraton og nesten 20 grader. Vi så noen kraftig pigmenterte afrikanere (valgte å bruke pigmentinnholdet i huden for å beskrive personene etter en lang diskusjon om hva som egentlig er riktig ord) komme løpene og ble veldig bekymra for hvor lenge vi måtte vente for å komme over veien. En dreven maratontilskuer ville selvfølgelig spart seg denne bekymringen i og med at det alltid er minst 20 minutter fra de kraftig pigmenterte ned til første mindre pigmenterte. Det kom til og med en blind(!) kraftig pigmentert person løpende før vi hadde sett fnerten (er det et ord?) av en med lite pigment.

Men høydepunktet fra Praha må allikevel være da vi gikk forbi en café og fikk øye på ei feit dame kledd i svart og turkis som hadde okkupert det største bordet i lokalet sammen med sine tre bamser! som selvfølgelig hadde fått hver sin stol og hver sin tallerk. Tipper det hadde vært en interessant lunsj å overvære.

mmmgulasj

Tilbake i Heidelberg nærmer det seg påske og jeg begynner å tenke på Mads' bloggoppfordring. Begynner å gå veldig surr i disse "før bloggen"-dagene så da driter jeg rett og slett i dem. Vi har i hvertfall kommet fram til starten av april, påske, sommer, grilling på Neckarwiese og praksis på H5-Pediatrisk cardiologisk avdeling.